Sist mandag (14.02) klarte jeg det store bragdstykket å falle på isen. Jeg skulle bare ned med søpla før min kjære kom hjem fra jobb. Det hadde falt litt snø i løpet av dagene i forveien og det så ut som at den var såpass sammenpakket at det var trygt å gå uten brodder. Vel nede ved søppelskuret tenkte jeg at dette gikk jo fint, vel tanken kom hakket for tidlig, for før jeg viste ordet av det lå jeg der på ryggen med en pose i hver hånd og en struttende mage rett til værs. Da jeg gikk opp igjen til leiligheten kjente jeg at jeg hadde fått meg en skikkelig smell i bekkenet og ringte derfor føden for sikkerhets skyld. Etter å ha fortalt de hva som har skjedd ber de meg komme på en kontroll, så da var det bare å ringe min kjære, hive seg i en taxi og sette kursen mot føden.
Vel på plass ble jeg undersøkt av en veldig hyggelig og flink lege, hun gjorde jobben grundig og godt og konkluderte med at lillegutt hadde det fint inne i magehuset men at det nå var litt lite fostervann til at hun ville la han bli der inne særlig lengre. Hun ønsket å provosere i gangen en fødsel og begynte i det forsiktige med en stipping (Stripping: Dersom den gravide går på overtid, kan jordmor «strippe» for å stimulere til fødsel. Det vil si at jordmor stikker en fi nger opp i livmorhalsen. Man kan også massere livmorhalsen. Dette må kun utføres av lege eller jordmor og bare på gravide som er på overtid.) Dette er en til tider temmelig så smertefull ting og jeg må innrømme at jeg ikke likte henne akkurat i disse få minuttene det pågikk. Vel ferdig ble vi sendt opp på føden for å vente, jepp noe så kjekt gitt.
Vi satt time ut og time inn på rommet der og jeg begynte å kjenne noen gode kynnere utover ettermiddagen. I 8 tiden fant vi ut at siden dette ville drøye en god stund så skulle mannen i hus reise hjem og hvile seg til neste dags utfordringer. Jeg måtte bli liggende for observasjon grunnet fallet. Etter noen veldig få timer begynte jeg å verke noe voldsomt og fikk skjelvinger som skremte både meg og ansatte på sykehuset. Legen kom tilbake for å ta ny ultralyd for å se om det nå var blitt en morkakeløsning, noe som i tilfelle ville føre til et keisersnitt. Jeg fikk derfor beskjed om å ringe mannen og be han returnere. Stakkars mann hadde knapt fått kommet inn døren hjemme før han måtte snu.
Heldigvis var det ikke morkakeløsning og heller ikke noe skade på tidligere keisersnitt, men en kropp som rett og slett ikke hadde det så bra der og da. Det ble derfor bestemt å ta neste steg på veien, sette inn en ballong for å modne til fødsel. Smertefult var det å sette den inn, men vi overlevde det også hehe. Så var det bare å rigge seg på plass på rommet med senger til oss begge (møkkasenger btw...) og vente på tegn til fødsel. Det ble en natt omtrent uten søvn. Sengene var elendige, fødende kvinner hylte om kapp og brått ble man våknet av primærhyl fra en dame i nød, hun ble i hu og hast trillet til keisersnitt midt på natten.
Morgenen kom med litt rier, men ikke så mye at vi kunne juble enda. Ballongen ble fylt opp og rieaktiviteten tok seg opp så pass at jeg måtte gå de av meg til tider.
På kvelden tirsdagen hadde ballongen sittet i i 24 timer og det var tid for å ta den ut, den hadde ikke gitt de resultater man ønsket så derfor ble vannet tatt like etter ballongen var fjernet. Da lå vi der på fødestuen og ventet da, kjedelige greier. Vi fant ut at å spille litt kort kunne få tiden til å gå litt, så kortene ble hentet frem og delt ut. Vi klarte å spille nesten en runde casino før smertene satte inn for fult, jippi nå var vi i gang. Klokken var like rundt 00.30 tror jeg.
 |
| Slik ser altså en fødende meg ut hehe |
Riene kom tett og var sterke, veldig sterke så vi ble satt på monitorering og joda vi var i gang vi men riene førte desverre ikke så mye frem. Jeg pustet og peste, mens mannen trøstet, hentet vann og skrøt av meg tidt og ofte. Jordmor satte i gang et drypp for å få litt fortgang men det første mest til et smertehelvete utenom det normale. For å klare meg gjennom riene prøvde jeg først lystgass, men dette fikk bare kvalmen frem så da prøvde vi fentanyl, noe som gav lindring de tre første gangene. Riene var så sterke, men lite effektive at jordmor bestemte at epidural måtte settes. Dette var noe jeg i utgangspunktet ikke ønsket, men jeg hadde absolutt ingen innvendinger når hun sa det. Så vondt har jeg aldri hatt før og jeg ba flere ganger om å få slippe mer. Riene var så hyppige at jeg aldri fikk hente meg inn i noen grad, så jeg var totalt utslitt før jeg var halvveis. Utpå natten kom jeg endelig til 4 cm åpning og anestesilegen ble tilkalt, endelig skulle jeg få puste igjen...eller?? Legen gjorde jobben sin og forlot rommet, tlbake lå jeg med en "kran" i ryggen til dopet som skulle gi meg en pause. Desverre hadde den lite virkning så legen ble tilkalt på nytt for å justere slangen....men også dette uten virkning, eller dvs at den virket på pupper og mage men ikke der det trengtes desverre. På nytt ble legen tilkalt, han stakk igjen, denne gang lengre ned og etter en stund fikk jeg endelig en etterlengtet pause. Klokken var nå blitt rundt 6 på morgenkvisten og jeg var fullstendig utslitt. Jeg sovnet fort og fikk meg en god times tid med søvn før jeg våknet med den merkeligste følelse i verden. I hodet mitt fikk jeg en beskjed, her må det presses og det nå... Jordmor ble kalt inn igjen på stuen og jeg fortalte henne hva jeg følte, hun undersøkte og joda her var det klart. På en time hadde jeg gått fra 4 cm til full åpning og med pressrier, en rar og aldeles fantastisk følelse.
Litt over halv 8 var alt klart og jeg kunne begynne å presse, det var tungt som pokker å prøve å få ut den knatten. Midt opp i alt var det også vaktskifte, og jordmor som hadde fulgt oss gjennom natten skulle nå hjem til sine. Inn fikk vi en ny jente, denne gangen en student. Hun var helt fantastisk, beroligende og oppmuntrende som få. Inn kom også en lege, han lirte av seg en masse om å presse og ikke lage lyd, for den energien måtte jeg spare til pressingen...bla bla bla hehe. Etter nesten 45 min med pressrier snakket de om å muligens ta i bruk tang eller kopp, men vi slapp unna. jeg fant nye krefter i masingen til han legen og etter bare et par nye rier var gullet ute. Jeg ble nok veldig overrasket over at han faktisk var ute, for den delen fikk jeg ikke helt med meg.
Der i det sekundet ble verden snudd på hodet, oppå min mage lå nå en helt utrolig nydelig liten skapning, en kar som har tatt oss med storm. Der lå han og klynket, verdens fineste små klynk, så ny og skjør at man knapt kan beskrive det. Den nybakte pappa tok bilde og sendte til storebror, som fikk nyheten omtrent i det han gikk inn i klasserommet denne tidlige onsdags morgen.
Vår prins kom til verden onsdag 16.02.2011 kl 08.29. Han målte 3210 gram og 48 cm.
 |
| En veldig fersk liten gutt får sitt første måltid. |
Tilbake sitter jeg med en lykkefølelse jeg bare har opplevd en gang før, den dagen da storebror ble født, tenk at man kan kjenne en slik kjærlighet. Det siste døgnet på føden var det verste og beste på en og samme tid, og jeg er veldig takknemelig for at jeg fikk hele erfaringen jeg fikk denne gangen.
Min kjære fortjener en god dose skryt, jeg kunne virkelig ikke hatt med meg en bedre støttespiller. han sto virkelig på for å gi meg det jeg trengte av både trøst, vann (tror det ble noen kopper i løpet av natten....tips til andre fødende: ta med drikkeflaske, det trengs) og ikke minst oppmuntring. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten han, tusen takk min kjære.
Jordmødre, pleiere og leger fortjener også sin del av skryt, de var utrolige hele veien fra ankomst til hjemreise. De gjorde sitt til at opplevelsen ble så bra som den overhode kunne bli hele veien.
 |
| Gullet får sitt første bad. |
 |
| Et nytt måltid er inntatt og gullet sover søtt |
 |
| Nye helter trenger en del søvn, han fant fnt roen i mamma og pappas seng. |
 |
Klar for hjemreise vel halvannet døgn etter ankomst til verden. Farmor har strikket fint hentesett til oss, tusen takk :) |
Nå har vi vært hjemme 4 dager og alt går veldig fint, gullet sover, besjer og spiser som normalt. Vi koser oss max og neste høydepunkt blir når storebror kommer på fredag. Det blir veldig stas, både for oss og han :)
-nå tobarnsmamma-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar